De varmeste minnene koster ingenting – la ordene dine ta vare på kjærligheten.
Minneord
Gus var en søt, kosete og helt egen katt. Jeg husker den dagen jeg dro innom det lokale omplasseringssenteret – tre måneder etter at jeg mistet min første høyt elskede katt, Biko – og tenkte: "Jeg skal bare se litt." De berømte siste ordene.
Jeg hadde også bestemt meg for at hvis jeg skulle adoptere igjen, ville jeg helst ta to katter sammen, så de kunne få en lekekamerat. Den forrige jeg adopterte var allerede voksen og tålte ikke andre dyr, så denne gangen ville jeg gjøre det annerledes. Jeg drømte til og med om en oransje/ginger tabby.
Da jeg kom inn, så jeg to katter som lå sammen – den ene oransje, den andre oransje og hvit – og de virket som det perfekte paret. Men et par hadde sett dem først. Jeg tenkte at jeg var ett minutt for sen. Og så så jeg inn i en annen boks og møtte blikket til Gus, helt alene og så trist. Han var omtrent fire og et halvt og var blitt levert inn fordi familien hans måtte flytte til et sted uten dyr. Han het «Garfield», men jeg kjente med en gang at Gus passet ham bedre. Det øyeblikket – å komme "ett minutt for sent" – ble en av de beste tingene som har skjedd meg.
Gjennom årene gikk vi gjennom så mye sammen: pankreatitt, bilyd på hjertet, hypertyreose og til slutt nyresykdom. Jeg var ved siden av ham hele veien. Så lenge han fortsatt levde kattelivet sitt – spiste, ville kose, hoppet opp i sofaen og fant sine små rutiner – gjorde jeg alt jeg kunne. De siste årene fikk han medisiner to ganger om dagen og væske under huden med jevne mellomrom. Han hadde spesialfôr, og når jeg måtte bort, trengte jeg hjelp av dyktige dyrepassere som kunne komme innom flere ganger om dagen.
Han var fortsatt seg selv lenge: han ville opp i sofaen, i sengen, opp på bordet – helt til omtrent to uker før han gikk bort. Han elsket å spise, og han ble nesten komisk opptatt av melk de siste årene. Men etter hvert kom også forvirringen. Noen ganger fant han riktig til kassen, andre ganger ikke. Teppet kan byttes – jeg visste at han ikke gjorde det med vilje; han var bare forvirret.
Til slutt merket jeg at det ble tyngre for ham å puste, og at det ikke lenger var den samme gnisten i ham. Da visste jeg at det var på tide, selv om det var det vanskeligste valget. Jeg vil alltid bære litt skyldfølelse, men jeg vet også at jeg gjorde det jeg kunne for å skjerme ham for unødvendig lidelse. Det siste jeg kunne gi ham, var at han slapp enda en tur til veterinæren.
Avskjeden hjemme var fredelig, og jeg er så takknemlig for at han fikk gå i trygge, kjente omgivelser. Nå savner jeg ham fryktelig, og det er rart å plutselig ikke ha alle de daglige små oppgavene som egentlig bare var kjærlighet i praksis.
Jeg er så glad for at jeg den dagen gikk inn «bare for å se», og at jeg var «ett minutt for sent» til det andre paret. Jeg ville gjort alt om igjen – selv med spesialfôr, piller, væske, teppe-rens, veterinærbesøk og alle regningene. Gus var verdt alt. Jeg elsker deg, Gus, og jeg kommer alltid til å savne deg. Takk for at du var i livet mitt.
Guss reise
Gus kom inn i livet mitt på en dag som egentlig bare skulle være et lite besøk. Jeg var fortsatt i sorg etter Biko, og jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg bare skulle se. Jeg hadde en plan om å adoptere to katter sammen, så de kunne ha hverandre, og jeg hadde til og med begynt å drømme om en oransje tabby. Inne på omplasseringssenteret så jeg først et «perfekt par», men de ble tatt av noen som kom rett før meg. Det var da jeg la merke til Gus – alene, stille og trist. Han var blitt omplassert fordi familien hans måtte flytte et sted uten dyr, og han satt der som om han hadde gitt opp å bli valgt. Jeg tok ham med hjem den dagen. At jeg var «ett minutt for sent» viste seg å være et av de største lykketreffene i livet mitt. De neste fjorten årene lærte Gus meg hva trofasthet og mildhet kan se ut i hverdagen. Han var en skikkelig kosekatt – den typen som alltid ville inntil, enten det var i sofaen eller i sengen. Han hadde sin egen personlighet, varm og litt sta, og han gjorde hjemmet mitt til et hjem. Etter hvert kom utfordringene. Vi håndterte sykdommer i flere runder – fra pankreatitt til hjertelyd, hypertyreose og nyresykdom. Det ble medisiner morgen og kveld, væske med jevne mellomrom, spesialkost og mange kontroller. Jeg holdt fast i én tanke: så lenge Gus fortsatt spiste, koset seg, var nysgjerrig og hadde sine vanlige små rutiner, hadde han livskvalitet. Han holdt på lenge. Selv når han ble tynnere og ikke klarte å stelle seg like godt, ville han fortsatt opp i sofaen og opp på sengen. Han beholdt matgleden, og de siste årene utviklet han en egen forkjærlighet for melk som alltid fikk ham til å lyse opp. Men så, ganske brått for meg, begynte han å bli mer skjør. Pusten ble tyngre, og han virket mer sliten. Da tiden kom, valgte jeg å la ham få slippe å dra til klinikken enda en gang. Å si farvel hjemme ble rolig og verdig, og selv om hjertet mitt knuses, er jeg takknemlig for at han fikk gå i trygghet. Nå er det et tomrom etter ham – ikke bare i huset, men i rytmen i dagen. Likevel er jeg først og fremst takknemlig: for at jeg gikk inn «bare for å se», for at jeg ble «ett minutt for sent», og for at Gus fikk være min. Han var verdt alt. Jeg vil alltid elske deg, Gus.
