Max

Maxs reise

Min sønn og jeg ønsket å adoptere en hund da vi flyttet til vårt nye hus i 2004. Jeg hadde lett på nettet i måneder gjennom redningsorganisasjoner som Dyrebeskyttelsen, Dyrevernorganisasjonen, etc. etter vår perfekte valp. På den tiden trodde vi vi skulle få en labrador-mix eller lignende rase, så jeg hadde sett på en svart labrador-valp hos vår lokale Dyrebeskyttelsen. Min sønn var nesten 4 år gammel da, så det var veldig viktig at vi fant et snilt, tolerant og kjærlig kjæledyr – labradoren vi møtte var ikke den hunden. Han var det stikk motsatte. Så vi satt i gresset der folk fikk møte tilgjengelige hunder, og bare så på at alle nyttet å kjæle med disse søte babyene. Ut av ingenting kommer denne lille bustete valpen på sin timevise tur rundt området med en frivillig. Han gikk rett bort til oss og la seg ved siden av meg, med hodet hvilende på kneet mitt. Han valgte oss – jeg vil aldri glemme den dagen så lenge jeg lever. Min sønn umiddelbart klemte ham, klappet ham og sa «han er så søt!» Ærlig talt, han var så bustete at han måtte være søt. En liten skjevtann i underbittet, grå og tanngrå pels, han så ut som en gammel sjel. Jeg trodde han var en voksen hund, men han var bare 2 måneder gammel våren 2005! Selv Dyrebeskyttelsen ga ham navnet Scruffles. Jeg visste han måtte ha hatt en vill start i verden og ønsket oss like mye som vi ønsket ham. Så snart vi kom inn i bilen etter adopsjonen, ga min sønn ham navnet Max. Vi har elsket ham siden den dagen.